Odd Arild Stubberud – Espedalens historieforteller

Det er på høy tid at vi presenterer ham på siden vår, Odd Arild Stubberud har i mange år samlet informasjon om Espedølene, som han også har gitt ut i bokform – til selvkost. Odd Arild er, som det også framgår av navnet hans, vokst opp på Stubberud i Espedalen. Med stor energi har han gått inn i kirkebøker og andre offentlige dokumenter for å finne ut hvem som har bodd på gårdene i Espedalen og hvordan de levde. Han har også skrevet artikler om Ormen Lange – Espedalsvannets stolte svane, som fraktet folk på vannet gjennom Espedalen, og Espedalsvegen, som da den kom, gjorde Ormen Lange overflødig og revolusjonerte livet til folk i dalen.

• 

Odd Arild, hvorfor begynte du å interessere deg for slektshistorie?

Det begynte med inspirasjonen fra Peter Megrund og boka hans, Peter Megrund forteller. Far var nevø av Peter og de var mye sammen – både i gårdsarbeidet og på fiske i fjellet. Boka til Peter ble en del av barnelærdommen min. Jeg har fire brødre, og til konfirmasjonen fikk vi alle vår egen bok. I tillegg har jeg hentet mye inspirasjon fra Tor Megrund, barnebarn til Peter, som har hatt mye stoff og kunnskaper som han har delt med meg.

Er det noen personer eller begivenheter i det du har funnet som har gjort spesielt inntrykk?

Det er uten tvil undersøkelsene jeg har gjort om «Daleenka», Anne Poulsdatter Snertingsdalshaugen (1719-1801). Mannen hennes, Anders Pedersen Rognlien, kjøpte Espedalen for 60 riksdaler. Anne ble enke før hun fylte 40, så det var hun som regjerte Espedalen. Etter henne fikk barna skilt ut gårdene Megrund, Dalen og Dalbakken.  De aller fleste espedølene er etterkommere etter «Daleenka»,

Men det har også vært interessant å få innsikt i oppveksten til besteforeldre og oldeforeldre i en vegløs dal – jeg tror de i utgangspunktet hadde et godt liv oppi her, selv om det ikke var store kår.

Du har selv flyttet fra Espedalen til Lillehammer: Hvordan var det å vokse opp i Espedalen – er det noen ting du tenker at du skulle ønske dine barn hadde fått oppleve?

Det aller viktigste var samholdet i dalen da jeg var guttunge. Jeg husker spesielt da vi fikk pålegg fra brannvesenet om ny pipe. Da kom alle og hjalp til med bygginga. Ragnar kom med traktor, og Edvind stilte opp.  Vi ungene var velkommen i alle hus hvis det var noen vi ville besøke – på tvers av generasjonene. Syver og Tora tok alltid hjertelig imot oss. Vi på Stubberudgardene var stadig hos hverandre og arbeidet sammen. Det var bare om vinteren at folk måtte trekke innomhus, der de hørte til.

Espedalen har vært preget nedlegging av bruk og avfolking. Hvordan ser du for deg Espedalen om 50 år?

Det er vanskelig å si – tror ikke på noen kjempeopptur. Man kan håpe at noen flytter tilbake – jeg vet om folk som snakker om det, men det er ikke godt å si om de gjør alvor av det. For ungdom kan det jo være litt vanskelig – det er ting de må gi avkall på, for det skjer jo ikke så mye her. Men for dem som gjør det, er det nok servise til hyttefolk, og ikke gårdsdrift, de må satse på. Jeg tror det er viktig, for Espedalen som hytte- og feriested, at det finnes fastboende som kan hjelpe til med små og store oppgaver.